Litt om søppel og bøter

Stakk innom en Joker-butikk i Sola en lørdag i høst. Utenfor fløyt det av søppel, for det meste Joker-reklame og rester av pappesker.

Mest interessant for meg var Ukens Joker på butikkdøra, et varsel om bot til alle som forsøpler.

Ble litt nygjerrig: Kan hvem som helst ilegge hvem som helst bøter. Kan jeg sette opp varsel om at den som hiver reklame i postkassa mi risikerer...tja...500 kroner i bot? (Kommer det reklame fra KID Interiør dobler jeg boten.)

Har ikke hatt tid til å sjekke dette, men jeg tipsa Solabladet, som skrev en sak på nettet.

Kjapt dukka det opp en kommentar med signaturen "eh":

Kan ikke heller foreldrene lære ungene å bruke søppelspann enn å klage og ringe til avisene! Gå i dere selv å tenk etter om dere har lært ungene deres nok folkevet!

Dette med foreldre og ungdom var nytt for meg. Lørdag er ikke skoledag, søppelet jeg så var ikke typisk for det de unge hiver fra seg. Jeg visste ikke engang at det var en ungdomsskole i nærheten.

Kom til å tenke på at vi må nok lære ungene våre folkevett når det gjelder flere typer forsøpling. Må lære dem at det finnes værre problem enn ukjente som forsyner hekker og bed med papir. For eksempel anonyme som forsøpler nettet ved å henge ut utvalgte grupper.

Tyggipapir og sjokoladeplast gjør svært begrensa skade, og forsvinner etter noen år...

Har ennå ikke fått svar på om jeg har lov til å bøtelegge han som forsøpler postkassen min med reklame. Kan ikke Solabladet begynne å bøtelegge de som legger sure oppgulp fra seg i kommentarfeltene under nettnyhetene, så ser vi hva som skjer?

Ikke bare porno, skatten min

Denne tittelen dukket opp på NRK Beta i går:



Det mest kraftfulle ved slike titler er innrømmelsen. Resten av innlegget funker da også mest som en billig mynt på et skrapelodd uten vinnersjanser. Skrape, skrape, skrape... fernissen forsvinner, og den nakne sannhet trer fram.



Prosjektleder i NRK Beta, Anders Hofseth, har klakket ned innlegget. Han innleder med:

...hva er vel mer besnærende enn å kunne få vite hva naboen tjener?

Skribenten farer halvhjerta over nytteverdien av skattelistene. Mest rørende er bruken av dem for å slippe å ringe feil person:

Det er to Kjell Hansen i samme område, hvilken av dem skal jeg ringe til? Mest sannsynlig ikke han som er født i 1924. Eller mest sannsynlig ikke han som har en formue på 200 millioner.

[Skattelistene] kan også være et nyttig verktøy for å se om du burde tjent mer eller mindre enn du gjør.

OK. Vi tar et eksempel: Anders Tordenskiold Hofseth kikker på deg selv og finner ut følgende:

• Han tjener mye mindre enn naboene (her definert som andre nordmenn med samme postnummer).
• Han har dessuten 2,5 mill mindre i formue enn dem.
• Han har vel 60.000 mer i inntekt enn gjennomsnittsmannen i Oslo og vel 170.000 mer enn gjennomsnittskvinnen.
• Han er ikke på ti på topp-lista for 42-åringene i bydelen, for å si det mildt.

Fra før av vet de fleste av oss at både inntektstallene og formuetallene viser feil. Hvilke fradrag vi har i inntekten og hva ligningsverdien på husene våre er, varierer mye.

Mitt spørsmål er: Hvem vil Hofset sammenligne seg med for å finne ut om han tjener for lite eller mye, Oslos innbyggere eller de rike "naboene" på Vindern? De andre i kommunen som er 42 år eller alle som heter Hofseth? Hvis han finner ut at han tjener for mye, vil han da be om lavere lønn?



Skribenten berømmer også TV2 og Dagbladets "ganske fine Facebook-koblinger som lar deg se hvordan det står til med vennene dine."

Men merkelig nok er Hofseth tydelig flau over å vise fram det konkrete resultatet av et søk i skattelistene på nrk.no. Det må kikkerne gjøre bak egne gardiner:

Et fullt skjermskudd er ikke så anonymt at vi har lyst til å legge det her, dere får heller søke selv. Da får dere se hvordan dere ligger i forhold til folk på samme alder, i samme område og med samme etternavn – alt brutt ned på kjønn. (Min uthevelse).

Og Hofseth bryter gjerne videre ned (da må vel det bli til de enkelte kjønnsdeler?). For slik slutter et innlegg om at skattelistene ikke bare er porno:

Er det flere ting dere ønsker vi skal gjøre med skattetallene, si ifra!

Show me som details! Give it to me, babe! Oh yeeeeeaaaaaaah!

NDLA og kvalitetssikring

Jeg oppdaget jeg at NDLA har publisert et par linjer om hvem jeg er, trolig i forbindelse med at de kjøpte noen bilder de fant her på Skrivestua.



Nå har ikke Ståle Madland Schjelderup hatt noen innflytelse over denne informasjonen om Ståle Madland Schjelderup. Fotograf høres flott ut, og i den grad det stemmer, er jeg også samlivsterapeut, coach, landmåler, arkitekt, arkivar og et knippe andre ubeskytta titler.

Jeg har en gang kommet med innspill til noen om samlivet deres, jeg har coacha en elev, jeg har målt opp min egen tomt, jeg har tegnet skisser til garasje og jeg har aktivert noen av mine papirer. Og jeg har altså knipsa noen bilder i forbifarten og publisert dem på bloggen min, (her og her).

Journalistikkstudiet hamrer dette inn i skallene på studentene: Hvis leseren oppdager at avisen slurver med navn og titler, vil troverdigheten til det andre som publiseres med rette bli redusert.

Jeg googla "NDLA + kvalitetssikring", og kom over en NDLA-artikkel om kvalitetssikring. Der fant jeg denne:



Hva er NDLAs normer? Jeg er helt enig med det som står litt lenger nede i artikkelen, om at man kan "like godt å venne seg til å tenke kvalitetssikring allerede fra første skoledag".

NDLA er for lengst forbi første skoledag. Kanskje vi trenger flere enn ett alternativ når det gjelder digtale læremidler?

Derfor er døra låst

Lurer du på hva medielærerne gjør når vi ikke underviser, men låser oss inne på kontoret?

Piratene kopierer barndommen min

– ...piratkopiering, hvis du vet hva det er, sa en yngre kar til meg.

Phø! Alltid tror dere unge at dere finner på noe nytt hele tiden. Trodde dere at piratkopiering er noe nytt?

Piratkopiering er skikkelig retro.

Her er er en advarsel fra min barndom, da vi satt på rommene våre og tok opp "Ti i skuddet" på kassetter, mens vi ruga på en vag frykt – eller et vagt håp? – om at purken en dag ville storme inn dørene.

Eller vi tok opp på kassett fra hverandres platesamlinger. Rettelse: Jeg tok opp fra mine venners samlinger. Har ennå litt av piratgodset i skuffen: En blå kassett merket Lyder fra London. En samlekassett med div. artister (Elvis Costello, The Clash, m.fl), som Arild snekra sammen til meg oppe i Admiral Cruys gate. En skatt. Sjørøverskatt.

(Bildet fant jeg i denne artikkelen om alle teknologiske oppfinnelser som har lokket fram diverse dommedagsprofetier, – for så å dø ut i tur og orden. Blant dem, altså: Den analoge lydkassetten, blant venner bare kassetten.)

Tid for framovermeldinger

Sigmund Lieberg er en bra kar. Vi skal gi framovermeldinger, ikke tilbakemeldinger, sa han før ferien kom og læreren gikk i sommerdvale.

Så kom høsten, og dvalen hadde ikke vært lang nok. Jeg husket noe.

Framovermeldinger motiverer mer. Vurdering skal være en del av undervisningen. Eleven skal lære å vurdere seg selv.

Og jeg husket mine mange grundige skriftlige tilbakemeldinger gjennom seks sju år, skapt gjennom nitidige vurderinger av levenes produksjoner og refleksjoner. De hadde til nå ikke virket nevneverdig motiverende. Hverken på elevene eller på meg selv. Kun fungert som er solid dokumentasjon på at vurdering var gjort.

Her er framovermeldingen til meg selv: Har så smått prøvd noe nytt på MK VG3, som ser ut til å fungere bra:

• Jeg tar en kjappere vurdering av innleveringen på egen hånd.
• Jeg vurderer så elevens innlevering og muntlige elelr skriftlige refleksjon sammen med eleven: Jeg spør først: Hva tenker du om det du har fått vist av kompetanse i dette arbeidet? Eleven deler tanker, erfaringer, jeg supplerer,og forsøker å holde (pense over) forkus på relasjonen til de relevante læreplanmålene.
• Jeg spør hva vi sammen skal gi som framover-melding, noe eleven ønsker å minne seg selv på når neste medieprodukt skal formes. Vi formulerer 3-5 setninger mens vi sitter der. Jeg hiver eventuelt på en egen oppfordring fra meg selv til eleven. En elev og jeg formet denne framovermeldingen på grunnlag av arbeid med en radioannonse:

• Hvis vi gir karakter på oppgaven, spør jeg til slutt: Basert på det du har gjort og denne samtalen, hva ville du gitt deg selv i karakter? Som regel blir det ganske likt tallene jeg eventuelt har på blokka. Hvis ikke, får vi en anledning til å realitetsorientere en av oss.

Hva jeg tror jeg har oppdaget:

• Elevene liker denne vurderingsmåten godt. De liker å få en fagprat og de liker å få både muntlig og skriftlig vurdering. Alstå : Motivasjonen er merkbar.
  
• Elevene er som regel kompetente i å trekke fornuftige og passende mengde erfaringer ut av sine prestasjoner. Jeg har fått en anledning til å oppdage når det er nok for eleven.
  
• Elevene er som regel kompetente i å sette prioriteringslista over hva som er viktig å snakke om i en slik vurderingssituasjon. Har også opplevd mer enn en gang at eleven kommer med momenter om sin egen produksjon, studieteknikk e.l., som jeg ikke hadde tenkt på, og som eleven aldri hadde fått satt ord på og fåt anerkjennelse for uten denne situasjonen.
• Jeg lærer noe selv, om å vurdere, om eleven, om meg selv.
• Elevene spør ikke så mye etter karakteren, som de gjorde før. De spør etter samtalen. "Når er det min tur?"
• Elevene er dyktige i å sette karakterer. Har ikke opplevd noen tippe 2 når de får 4, eller omvendt. De aller fleste mener de fortjener omtrent det vi lærere har tenkt å gi dem. Det har hendt at en karakter endres til elevens fordel etter en slik samtale, fordi jeg forstår eleven bedre gjennom felles vurdering enn om jeg sitter hjemme og vurdrer aleine. (Noen, særlig jenter, trekker fra en karakter for når de setter egen kanaa)
• Vurderingen blir læring. Også læring om å læring.
  
• Jeg får bedre kontakt med elevene mine, og omvendt!
• Jeg sikrer meg at eleven får med seg vurderingen. Ikke bare at jeg leverer den fra meg.
• Jeg får anleding til å gi flere begrunnede positive tilbakemedlinger også til elever som får lav karakter. For også disse elevene vet nesten alltid at de ikke har gjort det så bra, mange vet hva de kan gjøre bedre, noen har konkrete forslag til hva som skal til. Og da kan vi konsentere oss om det, mer enn om det som var. De får god tilbakemelding på innsikten de har, og vi prater om hva vi skal gjøre annerledes neste gang.
• Jeg sparer masse tid!

Et viktig moment her: Denne formen for vurderingssamtale forutsetter et analogt møte mellom eleven og meg.

Det er mulig dette er selvvsagt for mange kolleger, men jeg har altså gjort denne oppdagelsen først nå. Det er et tankekors at jeg ikke har tenkt slik tidligere. Hvofor lærte jeg ingenting om dette på PPU?

Mottar gjerne andres (lærere og elever) erfaringer og råd videre. Hvordan skape vurderingssituasjonr som skaper motivasjon og læring?

Parents on Facebook

Har testa ut Fjesboka i noen uker. Er selvsagt fremdeles veldig imot dette narsissistiske speilet (sikle sikle). Formålet er svært edelt. Teori: Når foreldrene rykker inn, rykker ungdommen ut. Vi ofrer oss selv for våre barn.

Og skulle ikke teorien slå til, får vi i det minste kontakt med dem:


Facebook, Twitter Revolutionizing How Parents Stalk Their College-Aged Kids