26 oktober, 2009

Litt om søppel og bøter

Stakk innom en Joker-butikk i Sola en lørdag i høst. Utenfor fløyt det av søppel, for det meste Joker-reklame og rester av pappesker.

Mest interessant for meg var Ukens Joker på butikkdøra, et varsel om bot til alle som forsøpler.

Ble litt nygjerrig: Kan hvem som helst ilegge hvem som helst bøter. Kan jeg sette opp varsel om at den som hiver reklame i postkassa mi risikerer...tja...500 kroner i bot? (Kommer det reklame fra KID Interiør dobler jeg boten.)

Har ikke hatt tid til å sjekke dette, men jeg tipsa Solabladet, som skrev en sak på nettet.

Kjapt dukka det opp en kommentar med signaturen "eh":
Kan ikke heller foreldrene lære ungene å bruke søppelspann enn å klage og ringe til avisene! Gå i dere selv å tenk etter om dere har lært ungene deres nok folkevet!
Dette med foreldre og ungdom var nytt for meg. Lørdag er ikke skoledag, søppelet jeg så var ikke typisk for det de unge hiver fra seg. Jeg visste ikke engang at det var en ungdomsskole i nærheten.

Kom til å tenke på at vi må nok lære ungene våre folkevett når det gjelder flere typer forsøpling. Må lære dem at det finnes værre problem enn ukjente som forsyner hekker og bed med papir. For eksempel anonyme som forsøpler nettet ved å henge ut utvalgte grupper.

Tyggipapir og sjokoladeplast gjør svært begrensa skade, og forsvinner etter noen år...

Har ennå ikke fått svar på om jeg har lov til å bøtelegge han som forsøpler postkassen min med reklame. Kan ikke Solabladet begynne å bøtelegge de som legger sure oppgulp fra seg i kommentarfeltene under nettnyhetene, så ser vi hva som skjer?

24 oktober, 2009

Ikke bare porno, skatten min

Denne tittelen dukket opp på NRK Beta i går:



Det mest kraftfulle ved slike titler er innrømmelsen. Resten av innlegget funker da også mest som en billig mynt på et skrapelodd uten vinnersjanser. Skrape, skrape, skrape... fernissen forsvinner, og den nakne sannhet trer fram.



Prosjektleder i NRK Beta, Anders Hofseth, har klakket ned innlegget. Han innleder med:
...hva er vel mer besnærende enn å kunne få vite hva naboen tjener?


Skribenten farer halvhjerta over nytteverdien av skattelistene. Mest rørende er bruken av dem for å slippe å ringe feil person:
Det er to Kjell Hansen i samme område, hvilken av dem skal jeg ringe til? Mest sannsynlig ikke han som er født i 1924. Eller mest sannsynlig ikke han som har en formue på 200 millioner.


[Skattelistene] kan også være et nyttig verktøy for å se om du burde tjent mer eller mindre enn du gjør.
OK. Vi tar et eksempel: Anders Tordenskiold Hofseth kikker på deg selv og finner ut følgende:
  • Han tjener mye mindre enn naboene (her definert som andre nordmenn med samme postnummer).
  • Han har dessuten 2,5 mill mindre i formue enn dem.
  • Han har vel 60.000 mer i inntekt enn gjennomsnittsmannen i Oslo og vel 170.000 mer enn gjennomsnittskvinnen.
  • Han er ikke på ti på topp-lista for 42-åringene i bydelen, for å si det mildt.
Fra før av vet de fleste av oss at både inntektstallene og formuetallene viser feil. Hvilke fradrag vi har i inntekten og hva ligningsverdien på husene våre er, varierer mye.

Mitt spørsmål er: Hvem vil Hofset sammenligne seg med for å finne ut om han tjener for lite eller mye, Oslos innbyggere eller de rike "naboene" på Vindern? De andre i kommunen som er 42 år eller alle som heter Hofseth? Hvis han finner ut at han tjener for mye, vil han da be om lavere lønn?



Skribenten berømmer også TV2 og Dagbladets "ganske fine Facebook-koblinger som lar deg se hvordan det står til med vennene dine."

Men merkelig nok er Hofseth tydelig flau over å vise fram det konkrete resultatet av et søk i skattelistene på nrk.no. Det må kikkerne gjøre bak egne gardiner:
Et fullt skjermskudd er ikke så anonymt at vi har lyst til å legge det her, dere får heller søke selv. Da får dere se hvordan dere ligger i forhold til folk på samme alder, i samme område og med samme etternavn – alt brutt ned på kjønn. (Min uthevelse).


Og Hofseth bryter gjerne videre ned (da må vel det bli til de enkelte kjønnsdeler?). For slik slutter et innlegg om at skattelistene ikke bare er porno:
Er det flere ting dere ønsker vi skal gjøre med skattetallene, si ifra!
Show me som details! Give it to me, babe! Oh yeeeeeaaaaaaah!

19 oktober, 2009

NDLA og kvalitetssikring

Jeg oppdaget jeg at NDLA har publisert et par linjer om hvem jeg er, trolig i forbindelse med at de kjøpte noen bilder de fant her på Skrivestua.



Nå har ikke Ståle Madland Schjelderup hatt noen innflytelse over denne informasjonen om Ståle Madland Schjelderup. Fotograf høres flott ut, og i den grad det stemmer, er jeg også samlivsterapeut, coach, landmåler, arkitekt, arkivar og et knippe andre ubeskytta titler.

Jeg har en gang kommet med innspill til noen om samlivet deres, jeg har coacha en elev, jeg har målt opp min egen tomt, jeg har tegnet skisser til garasje og jeg har aktivert noen av mine papirer. Og jeg har altså knipsa noen bilder i forbifarten og publisert dem på bloggen min, (her og her).

Journalistikkstudiet hamrer dette inn i skallene på studentene: Hvis leseren oppdager at avisen slurver med navn og titler, vil troverdigheten til det andre som publiseres med rette bli redusert.

Jeg googla "NDLA + kvalitetssikring", og kom over en NDLA-artikkel om kvalitetssikring. Der fant jeg denne:



Hva er NDLAs normer? Jeg er helt enig med det som står litt lenger nede i artikkelen, om at man kan "like godt å venne seg til å tenke kvalitetssikring allerede fra første skoledag".

NDLA er for lengst forbi første skoledag. Kanskje vi trenger flere enn ett alternativ når det gjelder digtale læremidler?

17 oktober, 2009

Derfor er døra låst

Lurer du på hva medielærerne gjør når vi ikke underviser, men låser oss inne på kontoret?

15 oktober, 2009

Piratene kopierer barndommen min

– ...piratkopiering, hvis du vet hva det er, sa en yngre kar til meg.

Phø! Alltid tror dere unge at dere finner på noe nytt hele tiden. Trodde dere at piratkopiering er noe nytt?

Piratkopiering er skikkelig retro.

Her er er en advarsel fra min barndom, da vi satt på rommene våre og tok opp "Ti i skuddet" på kassetter, mens vi ruga på en vag frykt – eller et vagt håp? – om at purken en dag ville storme inn dørene.

Eller vi tok opp på kassett fra hverandres platesamlinger. Rettelse: Jeg tok opp fra mine venners samlinger. Har ennå litt av piratgodset i skuffen: En blå kassett merket Lyder fra London. En samlekassett med div. artister (Elvis Costello, The Clash, m.fl), som Arild snekra sammen til meg oppe i Admiral Cruys gate. En skatt. Sjørøverskatt.

(Bildet fant jeg i denne artikkelen om alle teknologiske oppfinnelser som har lokket fram diverse dommedagsprofetier, – for så å dø ut i tur og orden. Blant dem, altså: Den analoge lydkassetten, blant venner bare kassetten.)

26 september, 2009

Tid for framovermeldinger

Sigmund Lieberg er en bra kar. Vi skal gi framovermeldinger, ikke tilbakemeldinger, sa han før ferien kom og læreren gikk i sommerdvale.

Så kom høsten, og dvalen hadde ikke vært lang nok. Jeg husket noe.

Framovermeldinger motiverer mer. Vurdering skal være en del av undervisningen. Eleven skal lære å vurdere seg selv.

Og jeg husket mine mange grundige skriftlige tilbakemeldinger gjennom seks sju år, skapt gjennom nitidige vurderinger av levenes produksjoner og refleksjoner. De hadde til nå ikke virket nevneverdig motiverende. Hverken på elevene eller på meg selv. Kun fungert som er solid dokumentasjon på at vurdering var gjort.

Her er framovermeldingen til meg selv: Har så smått prøvd noe nytt på MK VG3, som ser ut til å fungere bra:
  • Jeg tar en kjappere vurdering av innleveringen på egen hånd.
  • Jeg vurderer så elevens innlevering og muntlige elelr skriftlige refleksjon sammen med eleven: Jeg spør først: Hva tenker du om det du har fått vist av kompetanse i dette arbeidet? Eleven deler tanker, erfaringer, jeg supplerer,og forsøker å holde (pense over) forkus på relasjonen til de relevante læreplanmålene.
  • Jeg spør hva vi sammen skal gi som framover-melding, noe eleven ønsker å minne seg selv på når neste medieprodukt skal formes. Vi formulerer 3-5 setninger mens vi sitter der. Jeg hiver eventuelt på en egen oppfordring fra meg selv til eleven. En elev og jeg formet denne framovermeldingen på grunnlag av arbeid med en radioannonse:
  • Hvis vi gir karakter på oppgaven, spør jeg til slutt: Basert på det du har gjort og denne samtalen, hva ville du gitt deg selv i karakter? Som regel blir det ganske likt tallene jeg eventuelt har på blokka. Hvis ikke, får vi en anledning til å realitetsorientere en av oss.
Hva jeg tror jeg har oppdaget:
  • Elevene liker denne vurderingsmåten godt. De liker å få en fagprat og de liker å få både muntlig og skriftlig vurdering. Alstå : Motivasjonen er merkbar.
  • Elevene er som regel kompetente i å trekke fornuftige og passende mengde erfaringer ut av sine prestasjoner. Jeg har fått en anledning til å oppdage når det er nok for eleven.
  • Elevene er som regel kompetente i å sette prioriteringslista over hva som er viktig å snakke om i en slik vurderingssituasjon. Har også opplevd mer enn en gang at eleven kommer med momenter om sin egen produksjon, studieteknikk e.l., som jeg ikke hadde tenkt på, og som eleven aldri hadde fått satt ord på og fåt anerkjennelse for uten denne situasjonen.
  • Jeg lærer noe selv, om å vurdere, om eleven, om meg selv.
  • Elevene spør ikke så mye etter karakteren, som de gjorde før. De spør etter samtalen. "Når er det min tur?"
  • Elevene er dyktige i å sette karakterer. Har ikke opplevd noen tippe 2 når de får 4, eller omvendt. De aller fleste mener de fortjener omtrent det vi lærere har tenkt å gi dem. Det har hendt at en karakter endres til elevens fordel etter en slik samtale, fordi jeg forstår eleven bedre gjennom felles vurdering enn om jeg sitter hjemme og vurdrer aleine. (Noen, særlig jenter, trekker fra en karakter for når de setter egen kanaa)
  • Vurderingen blir læring. Også læring om å læring.
  • Jeg får bedre kontakt med elevene mine, og omvendt!
  • Jeg sikrer meg at eleven får med seg vurderingen. Ikke bare at jeg leverer den fra meg.
  • Jeg får anleding til å gi flere begrunnede positive tilbakemedlinger også til elever som får lav karakter. For også disse elevene vet nesten alltid at de ikke har gjort det så bra, mange vet hva de kan gjøre bedre, noen har konkrete forslag til hva som skal til. Og da kan vi konsentere oss om det, mer enn om det som var. De får god tilbakemelding på innsikten de har, og vi prater om hva vi skal gjøre annerledes neste gang.
  • Jeg sparer masse tid!
Et viktig moment her: Denne formen for vurderingssamtale forutsetter et analogt møte mellom eleven og meg.

Det er mulig dette er selvvsagt for mange kolleger, men jeg har altså gjort denne oppdagelsen først nå. Det er et tankekors at jeg ikke har tenkt slik tidligere. Hvofor lærte jeg ingenting om dette på PPU?

Mottar gjerne andres (lærere og elever) erfaringer og råd videre. Hvordan skape vurderingssituasjonr som skaper motivasjon og læring?

Parents on Facebook

Har testa ut Fjesboka i noen uker. Er selvsagt fremdeles veldig imot dette narsissistiske speilet (sikle sikle). Formålet er svært edelt. Teori: Når foreldrene rykker inn, rykker ungdommen ut. Vi ofrer oss selv for våre barn.

Og skulle ikke teorien slå til, får vi i det minste kontakt med dem:


Facebook, Twitter Revolutionizing How Parents Stalk Their College-Aged Kids

15 september, 2009

Alt på en gang

Sven Egil Omdals Medieblikk burde jeg lenke til hver eneste uke. De fleste av blikkene er så velegna for samtale i klasserommet (og lærerrrommet) at spalten burde stått på pensumlista for VG3 medier og kommunikasjon.

Et stort flertall av læreplanmålene for VG3 medier og kommunikasjon fellesfag berøres av Omdals blikk.

For eksempel: Med utgangspunkt i Meningsløsheten i grøftekanten, som selv tar utgangspunkt i fotografiene av en døende amerikansk soldat i Afghanistan, kan vi ta fror oss nesten samtlige drøfte-læreplanmål: Retorikk, etikk, mediemakt, demokrati og medier, moderne offentlighet og demokrati, journalistikk/informasjon, ....

Derfor, folkens: Puss tennene morgen og kveld, vask hendene etter toalettbesøk, les Medieblikk hver uke!

13 september, 2009

En korrupt jævel

TV2s Fredrik Græsvik skriver om sin vei gjennom dekningen av French/Moland-saken i sin egen blogg. En vei som, skal vi tro Græsvik, ikke hadde vært mulig uten å levere ut hundedollarsedler i bestikkelser i hytt og vær.

Han skal ha for sin ærlighet. Pressen avslører med jevne mellomrom at han ikke alene om å utøve en helt annen yrkesetikk utenfor eget land enn her hjemme.

Smøring, bestikkelser og andre kreative men ulovlige midler regnes som helt nødvendige for å konkurrere på markedet i mange afrikanske land. Og Græsvik må vel følge de manglende regler og normer som gjelder?

Men det er ikke Græsvik sitt fokus. Hans poeng i blogginnlegget er at hele Kongo, og aller mest dommeren i saken mot de to nordmennene, er gjennomkorrupt.
Mannen som dømte Tjostolv Moland og Joshua French til døden er korrupt. Og han skammer seg ikke over det.
Græsvik velger å se på afrikaneren med norske øyne, og korrupsjonen knyttes naturlig nok til skam.

Et kjennetegn i mange korrupte samfunn er at offentlige tjenestemenn går på luselønn. Korrupsjonen er ofte nødvendig om familiers skal spise seg mette, unger skal få skolegang, syke få medisiner og legehjelp. Å trygge tilværelsen for familien er ikek skamfullt.

Græsvig er inne på det selv i blogg-innlegget. Månedslønna "kan ligge på mellom 30 og 40 dollar (ca 200 kroner)".

Til korrupsjon trengs både giver og mottaker. Men Græsvik velger å se bort bestikker-rollen i sin fordømmelse av korrupsjonen i Kongo. Hvem har lettest for å skjønne at korrupsjon er skammelig for oss nordmenn, en norsk journalist eller en kongolesisk tjenestemann?

Og, for hvem av de to er bestikkelsen i disse tilfellene mest nødvendig? (Det var flere andre norske journalister som dekket rettssaken, som ikke trengte å bestikke noen.)
Etterretningssjefen i Kisangani er en sleip jævel, og ønsket også å sko seg på den økende interessen for drapssaken mot de to nordmennene.
Skriver Græsvik. Og han skammer seg ikke over det.

10 september, 2009

En gladnyhet fra Kongo

NRK Beta forteller om hvordan et hyggelig samarbeid mellom reportere fra TV2, VGTV og NRK gjorde at opplesingen av dødsdommen mot French og Moland i Kisangani kunne streames direkte til TV og nett hjemme i Norge.

Jeg siterer:
Klokken 0950 gikk NRK, TV2 og VG live fra Kongo, og etter 4,5 timer med kontinuerlige streaming, kun med en restart av systemet og enkelte små brudd mot Norge, kunne tre glade gutter på tur smile godt.
To andre norske gutter på tur, som ikke smilte fullt så lurt etter domsavsigelsen, må visst ha gått glipp av gladnyheten som utspant seg rett foran øynene deres.

05 september, 2009

Hva politikerne egentlig er opptatt av

Mediene flommer over av dyptpløyende politiske analyser for tida. Vel, her er min:

Skal vi finne ut hva partlederne egentlig står for, må vi se på hva de sier til sine egne, ikke hva de flesker til med ut i de tusen hjem.

Landsmøtetaler til ymse partiledere er analysert. Jeg brukte Wordle, fant de mest brukte ordene i talene, og sitter først og fremst igjen med: ...MÅ!

Mest brukte ord i talen:
  • Jens Stoltenberg: MER og MÅ, etterfulgt av ÅR
  • Dagfinn Høybråten: KRF, etterfulgt av MÅ
  • Siv Jensen: MÅ og JO, ikke etterfulgt av noen spesielle ord.
  • Erna Solbergs: MÅ og HØYRE, etterfulgt av MER og REGJERINGEN
  • Kristin Halvorsen: NORGE og VERDEN, etterfulgt av MÅ
  • Liv Signe Navarsete: EI, etterfulgt av MÅ, FOLK og LANDET
  • Lars Sponheim: DERFOR, etterfulgt av VENSTRE
(Oppsiktsvekkende funn til nå: Sponheim er nesten velsignet fri for MÅ.)

Hvem må? Som regel de andre. Jeg fant ingen som var opptatt av å formidle hva de selv "MÅ", som folkets tjenere i verdens mest demokratiske demokrati.

Så hva er politikerne opptatt av:

Vi ringer inn de ordene i talene som gir hint om innholdet i politikken, og blir bildet slik: (ordboblene blir riktig store hvis du klikker på dem)
  • Liv Signe fra Senterpartiet er mest opptatt av folk og landet, ganske mye opptatt av Senterpartiet, noe opptatt av arbeidsplasser, skole og miljø ("grøn"). Litegrann opptatt av barn.
  • Lars fra Venstre er veldig opptatt av Venstre, noe opptatt av kunnskap og folk, litt opptatt av framtida, miljø og (små)bedrifter.
  • Dagfinn fra KrF er veldig opptatt av KrF, noe opptatt av folk, eldre og barn, litt opptatt av miljø, livet og Senterpartiet.
  • Kristin fra SV er veldig opptatt av SV og Norge, noe opptatt av verden, litt opptatt av folk, barn og Irak.
  • Erna fra Høyre er mest opptatt av Høyre, litt opptatt av skole, jobb, samfunnet og maktspredning, bittelitt opptatt av barn.
  • Jens fra Arbeiderpartiet er mest opptatt av velgerne og arbeid, litt opptatt av fellesskap og trygghet.
  • Siv fra Fremskrittspartiet er mest opptatt av penger og Norge, noe opptatt av Fremskrittpartiet og folk, og litt opptatt av eldreomsorgen.
Godt valg!

(Talene er funnet på partienes nettsteder og virksommeord.no)

01 september, 2009

Tungtveiende retorikk på TV

Kommunikasjons- og PR-rådgiver Kjell Terje Ringdal sier til Dagbladet Magasinet:
– Erna Solberg er så overvektig at mange ikke hører hva hun sier. Man tenker isteden: Kan hun ha kontroll når hun spiser seg så tjukk? Vekta skader troverdigheten, og det kan hun tape stemmer på.
Det morsomme her er anledningen Ringdal velger til å gi sitt eget etos ei skramme. Han lanserer boka si, «Kunsten å overbevise».

Jeg sjekka påstanden hans i kveld, og så Erna Solberg i TV-debatt.

Så tjukk var hun ikke. Jeg hørte hva hun sa. Hun sa blant annet at én av tre dropper ut av videregående skole. (Og det er feil: En NIFU-rapport viser at rundt 18-19 prosent dropper ut, men noen av disse fanges opp igjen. Kilde: DN)

Nok om Ernas etos, den er omtalt før. Poenget her er at jeg hørte hva hun sa. At Ringdal ikke overbeviser.

Det triste er at Ringdal likevel har mye rett i sin påstand. Og han har hatt det lenge.

I den føste valgdebatten som ble sendt på TV i USA duellerte Nixon og Kennedy. Året var 1960.

Det er blitt diskutert hvor mye TV-debatten betød for valgresultatet. Men poenget er dette:

Ifølge Jens E. Kjeldsens "Retorikk i vår tid", kåret radiolytterne Nixon til debattvinner.

TV-titterne, derimot, kunne se den unge, sjarmerende og solbrune – (selv på elendige svarthvitt-skjermer kunne man se det!) – Kennedy duellere verbalt mot den eldre Nixon, med for stor dress, anstrengende smil og høyst usedvanlig hårvekst. Øyenbrynene til Nixon gjorde ham styggmorsk.

TV-seerne mente Kennedy var debattvinner.

Formen er altså innholdet. Image is (almost?) everything.

Så hva er problemet med Ringdals utsagn?

I tillegg til at han tar person i stedet for sak, handler dette muligens om det retorikken kaller kairos, den retoriske situasjon. Skal du klare kunsten å overbevise, må budskapet komme til rett tid på rett sted.

Dagbladet Magasinet retter seg i stor grad mot moderne kvinner, og er kanskje ikke det rette stedet en arrogant mann vitser om kvinners vekt eller utseende.

Professor Frank Aarebrot sier til NRK:
- Det kunne fungert om pr-rådgiveren hadde sagt det på TV med glimt i øyet, men på trykk ser det stygt ut.
Forsøk på konklusjon: En tykk politiker egner seg ikke særlig på TV. Men en vits om grunnen til at denne politikeren ikke egner seg på TV, egner seg best på TV.

24 august, 2009

Hvorfor lyver en politiker?

Høyreleder Erna Solberg sa nylig i valgdebatt på NRK:
«Vår største sosiale utfordring i Norge er at vi har en skole som sender én av fem barn ut av norsk skole uten å kunne lese og skrive ...».
Er 20 % av norske 15-åringer analfabeter?

Fakta er, ifølge forskeren som står bak undersøkelsene her i landet:
  • En av fem 15-åring trenger oppfølging for å bedre lesingen sin, som de ikke skal få problemer seinene i utdanningen eller i jobb.
  • Skriveferdighetene vet vi ikke noe om, for de måles ikke.
Hvofor lyver Erna Solberg?

Hun sier til NTB:
- Det er ikke alltid man får god nok tid til å si det som er formelt riktig. I norsk politikk kommer man alltid til å forkorte noen uttalelser fordi journalister ikke gir deg tid til å snakke lenge nok i debatter.
I medier og kommunikasjon på videregående skole ser vi blant annet på hva moderne mediesjangere har gjort med retorikken. Ett trekk er at den blir oppstykket (fragmentert) og svært forenklet.

Politikerne får ikke mange sekundene i en TV-debatt før de blir avbrutt. Derfor må de snakke i korte slagord, slik avisene gjør på forsidene og annonsørene gjør på plakatene.

Vi som lytter, leser og ser på får bare veldig små deler av argumenter og fakta servert om gangen, fordi det er så alt for liten plass og tid i TV-ruta til å komme med hele budskap.

Og slik går det til at en av fem norske barn ikke lenger trenger ekstra oppfølging med lesing når de går inn i videregående. De kan ikke lese i det hele tatt.

To poeng til, om du ikke allerede har byttet kanal:

1) Det er de samme mediene, som tvinger politikere og andre til å forenkle virkeligheten, som refser dem etterpå.

2) Når det er sagt: Kan Erna klandre den knappe tida og programlederen for den blanke løgnen hun serverer? Setningen til Erna ovenfor blir vel ikke enklere og kortere når hun slenger på at hver femte 15-åring heller ikke kan skrive?

På sin egen blogg har Erna Solberg litt bedre tid til å si det hun egentlig skal si. Ingen journalister avbryter. Hun skriver at "1 av 5 går ut av skolen uten å kunne lese og skrive ordentlig." Her er påstanden om lesingen noe nærmere sannheten, men svært forenklet.

(Også blogg-sjangeren har nemlig sine begrensninger. Allerede nå har sikkert noen hoppet av dette innlegget, fordi det ble for langt for dem å lese, eller fordi de klikket på en av hyperlenkene, og aldri kom tilbake.)

Men heller ikke blogg-formatet tvinger vel noen til å lyve? Så hvorfor lyver Erna Solberg om skriveferdighetene til norske 15-åringer?

Det spurte aldri NTB henne om. Kanskje de ikke hadde tid?

23 august, 2009

Valg-villeder

Disse tre spørsmålene er med i Aftenbladets nettbaserte finn-partiet-ditt-hjelper:

1) Aktiv dødhjep

Og hvilket parti er for dette? Kistelig Flokeparti?

2) Og hva så (1)?

Hvis jeg er enig i påstanden, er jeg for eller mot forbud, restriksjoner og økte avgifter?

3) Og hva så (2)?

Hvis jeg er enig i dette, betyr det at jeg mener at flere offentlige tilbud ikke ville hatt samme bidraget?

Min stemme i år går til Aftenposten sin valg-hjelper.

15 august, 2009

Sjangerblanding


Studier ved Sonans, like nyttig som en hvilken som helst B-film? (Trikken i Oslo, 2009)

29 juli, 2009

Pre-Facebook


I Oslo er det funnet spor etter førdigitale måter å kommunisere på.

(Analogue wall of communication. Oslo, 2009)

09 februar, 2009

Mistet grepet totalt

På Jæren har en journalist – hvis kjønn forhåpentligvis er helt uvesentlig – vært på håndballkamp. Journalisten mener i ingressen at "en kvinnelig dommerduo ... mistet grepet totalt".

Her er også de to setningene i teksten som omhandler dommerne:



De fire første publiseringsreglene i Vær varsom-plakaten lyder:

4.1. Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.
(Hva har kjønn med denne saken å gjøre?)

4.2. Gjør klart hva som er faktiske opplysninger og hva som er kommentarer.
(Hvem mener at dommerne mistet grepet? Er dette et kampreferat eller en kommentar?)

4.3. Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, rase, nasjonalitet og livssyn. Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende.
(Igjen en sak for likestillingsombudet?)

4.4. Sørg for at overskrifter, henvisninger, ingresser og inn- og utannonseringer ikke går lenger enn det er dekning for i stoffet. ...
(Hva sier ingressen om dommerne og hva sier brødteksten?)

02 februar, 2009

Venstrevridd skole

I dette valgåret er det grunn til å minne om to forhold:

En: Politisk reklame er fremedeles ikke helt stuereint.

To: Skolen blir fremdeles beskyldt for å være tendesiøst venstrevridd i forhold til resten av samfunnet.

Under disse omstendigheter bør det vel ikke lekke ut at et bestemt politisk parti har hacka seg inn på meldingstjenesten i It's learning...

Men det er en viss logikk i koblingen mellom It's learning og akkurat dette partiet:
  • Begge har fått makt i skolen uten at vi forstår hvorfor.
  • Begge har noe å fare med, men det finnes det gode alternativ for den som vil tenke selv.
  • Ingen av dem er tilpassa norsk skole anno 2009.

21 januar, 2009

Virus

I to dager har skolens nett-tilgang og alle PC-er vært ute av drift. Skoleeier har virusproblem, forteller mediene i distriktet.

Vi lærere sto plutselig uten tilgang til it's learning, der vi kommuniserer med elevene, til elevene og leser meldinger fra elevene. Der vi legger ut oppgaver og tar imot innleveringer.

Også SkoleArena er umulig å komme inn på. Vi kan ikke føre fravær. Eller legge inn vurderingene til elevene.

Altså måtte vi i går begynne å bla i gamle notater (papir!!!uæh!) for å se hvordan vi gjorde dette før i tida:

Skal vi seeee,...hmmm... reise seg fra stolen...hmmmm... gå inn klasserommet......hmmmmmm. Snakke direkte med elev ...? Interaktiv, analog samtale....hmmm... ingen datamaskin.....hmmm. ...skeptisk, skeptisk...hmmm. Men vel, vi får vel prøve dette da, og se om det funker.

NRK forteller forøvrig at viruset er det samme som Helse Vest har hatt for en stund siden. Et spørsmål tvinger seg fram: Hva gjør en stor aktør når en annen stor aktør i nærheten er sengeliggende på grunn av virus? Har man sittet helt stille og tenkt: Håper vi ikke får det, håper vi ikke får det, håper vi ikke får det, håper vi ikke får det? Har man ikke tatt Windows-tranen sin?

Og bare så det er klinkende klart: Vi som har mac – og dermed er fritatt fra å levere datamaskinen til dyprensing hos IKT-avdelingen – vi smiler ikke. Ikke langt inni oss en gang. Ikke ett sekund. Nei. Det ville vært for drøyt.

08 januar, 2009

Rett skrivning i skolen


På ei dør på Bryne skule finnes disse herlige meldingene. Er mange tatt i å tygge gummi i skuletia?


06 januar, 2009

Den uendelige elektroniske løsning?

Har diskutert papir- eller digital løsning med redaktør Aano (her i midten) i Aftenbladet i det siste. Hans tro på både papir- og elektronisk løsning er oppsiktsvekkende. Først mitt innspill:

Kjære treenighet!

Det er tydelig at vi er i en overgangstid. Spørsmålet er: Skal jeg satse på papirversjon eller digital løsning? Eller går det virkelig an å forholde seg til både papir og digital versjon over lengre tid? Kan disse fungere side om side?

Papirversjonen virker mer seriøs. Mer skikkelig, liksom. Den digitale er, på den annen side, lettvindt for oss som ikke har levd en lang stund.

Jeg tenker selvsagt på kryssordløsningen i Pluss. Nå kan vi også sende løsningen digitalt. Fram til nylig har innsendelse foregått kun på papir. Bestemor sendte den alltid i frankert konvolutt med landpostbudet, og vant mang ei bløtkake med aftenbladmann på.

Og jeg er i tvil. Er den digitale løsningen like god som papirversjonen? Kan vi stole på den digitale, at den kommer helt fram til der det trekkes, for eksempel? Hvordan trekker man forresten en e-post opp av sekken?

Men på lengre sikt: Har papirløsningen en framtid? Finnes det bare digital versjon om noen år? Hva med de unge kryssordløserne, de vil vel bare har digital løsning (og mp3-spiller framfor kaffenips i premie.)

Hva tenker redacteurene om denne utviklingen? Jeg, og mange med meg, spør på vegne av (enda) flere.

Tarald Aano svarte:
Hei Ståle! Du kan trygt sende kryssordløsningen elektronisk, det kan også din bestemor. De elektroniske løsningene blir printet ut og lagt i samme haug som papirløsningen før trekning. Om papir og nett: Disse spørsmålene er blant de viktigste vi og alle andre pressefolk baler med for tiden, og ingen har fasitløsninger. Men jeg personlig tror at papiret vil leve lenge, ikke minst fordi den redigerte avisen gir leseren en helhetlig oversikt på funksjonelt og praktisk vis.

Jeg svarte tilbake:
Hei Tarald! Din tro på papir for morgendagen er beundringsverdig. Vet ikke om jeg deler din optimisme her, men kanskje du får rett?

Din tro på elektronisk løsning for min bestemor i dag er enda mer beundringsverdig. Og her er jeg nok enda mer i tvil, all den tid at hun forlengst har forlatt Aftenbladets leserskare til fordel for et sted der denne typen diskusjon neppe vil finne sted. Men din tro er sterk, det skal du ha.

Polakkpolemikk