26 september, 2009

Tid for framovermeldinger

Sigmund Lieberg er en bra kar. Vi skal gi framovermeldinger, ikke tilbakemeldinger, sa han før ferien kom og læreren gikk i sommerdvale.

Så kom høsten, og dvalen hadde ikke vært lang nok. Jeg husket noe.

Framovermeldinger motiverer mer. Vurdering skal være en del av undervisningen. Eleven skal lære å vurdere seg selv.

Og jeg husket mine mange grundige skriftlige tilbakemeldinger gjennom seks sju år, skapt gjennom nitidige vurderinger av levenes produksjoner og refleksjoner. De hadde til nå ikke virket nevneverdig motiverende. Hverken på elevene eller på meg selv. Kun fungert som er solid dokumentasjon på at vurdering var gjort.

Her er framovermeldingen til meg selv: Har så smått prøvd noe nytt på MK VG3, som ser ut til å fungere bra:
  • Jeg tar en kjappere vurdering av innleveringen på egen hånd.
  • Jeg vurderer så elevens innlevering og muntlige elelr skriftlige refleksjon sammen med eleven: Jeg spør først: Hva tenker du om det du har fått vist av kompetanse i dette arbeidet? Eleven deler tanker, erfaringer, jeg supplerer,og forsøker å holde (pense over) forkus på relasjonen til de relevante læreplanmålene.
  • Jeg spør hva vi sammen skal gi som framover-melding, noe eleven ønsker å minne seg selv på når neste medieprodukt skal formes. Vi formulerer 3-5 setninger mens vi sitter der. Jeg hiver eventuelt på en egen oppfordring fra meg selv til eleven. En elev og jeg formet denne framovermeldingen på grunnlag av arbeid med en radioannonse:
  • Hvis vi gir karakter på oppgaven, spør jeg til slutt: Basert på det du har gjort og denne samtalen, hva ville du gitt deg selv i karakter? Som regel blir det ganske likt tallene jeg eventuelt har på blokka. Hvis ikke, får vi en anledning til å realitetsorientere en av oss.
Hva jeg tror jeg har oppdaget:
  • Elevene liker denne vurderingsmåten godt. De liker å få en fagprat og de liker å få både muntlig og skriftlig vurdering. Alstå : Motivasjonen er merkbar.
  • Elevene er som regel kompetente i å trekke fornuftige og passende mengde erfaringer ut av sine prestasjoner. Jeg har fått en anledning til å oppdage når det er nok for eleven.
  • Elevene er som regel kompetente i å sette prioriteringslista over hva som er viktig å snakke om i en slik vurderingssituasjon. Har også opplevd mer enn en gang at eleven kommer med momenter om sin egen produksjon, studieteknikk e.l., som jeg ikke hadde tenkt på, og som eleven aldri hadde fått satt ord på og fåt anerkjennelse for uten denne situasjonen.
  • Jeg lærer noe selv, om å vurdere, om eleven, om meg selv.
  • Elevene spør ikke så mye etter karakteren, som de gjorde før. De spør etter samtalen. "Når er det min tur?"
  • Elevene er dyktige i å sette karakterer. Har ikke opplevd noen tippe 2 når de får 4, eller omvendt. De aller fleste mener de fortjener omtrent det vi lærere har tenkt å gi dem. Det har hendt at en karakter endres til elevens fordel etter en slik samtale, fordi jeg forstår eleven bedre gjennom felles vurdering enn om jeg sitter hjemme og vurdrer aleine. (Noen, særlig jenter, trekker fra en karakter for når de setter egen kanaa)
  • Vurderingen blir læring. Også læring om å læring.
  • Jeg får bedre kontakt med elevene mine, og omvendt!
  • Jeg sikrer meg at eleven får med seg vurderingen. Ikke bare at jeg leverer den fra meg.
  • Jeg får anleding til å gi flere begrunnede positive tilbakemedlinger også til elever som får lav karakter. For også disse elevene vet nesten alltid at de ikke har gjort det så bra, mange vet hva de kan gjøre bedre, noen har konkrete forslag til hva som skal til. Og da kan vi konsentere oss om det, mer enn om det som var. De får god tilbakemelding på innsikten de har, og vi prater om hva vi skal gjøre annerledes neste gang.
  • Jeg sparer masse tid!
Et viktig moment her: Denne formen for vurderingssamtale forutsetter et analogt møte mellom eleven og meg.

Det er mulig dette er selvvsagt for mange kolleger, men jeg har altså gjort denne oppdagelsen først nå. Det er et tankekors at jeg ikke har tenkt slik tidligere. Hvofor lærte jeg ingenting om dette på PPU?

Mottar gjerne andres (lærere og elever) erfaringer og råd videre. Hvordan skape vurderingssituasjonr som skaper motivasjon og læring?

Parents on Facebook

Har testa ut Fjesboka i noen uker. Er selvsagt fremdeles veldig imot dette narsissistiske speilet (sikle sikle). Formålet er svært edelt. Teori: Når foreldrene rykker inn, rykker ungdommen ut. Vi ofrer oss selv for våre barn.

Og skulle ikke teorien slå til, får vi i det minste kontakt med dem:


Facebook, Twitter Revolutionizing How Parents Stalk Their College-Aged Kids

15 september, 2009

Alt på en gang

Sven Egil Omdals Medieblikk burde jeg lenke til hver eneste uke. De fleste av blikkene er så velegna for samtale i klasserommet (og lærerrrommet) at spalten burde stått på pensumlista for VG3 medier og kommunikasjon.

Et stort flertall av læreplanmålene for VG3 medier og kommunikasjon fellesfag berøres av Omdals blikk.

For eksempel: Med utgangspunkt i Meningsløsheten i grøftekanten, som selv tar utgangspunkt i fotografiene av en døende amerikansk soldat i Afghanistan, kan vi ta fror oss nesten samtlige drøfte-læreplanmål: Retorikk, etikk, mediemakt, demokrati og medier, moderne offentlighet og demokrati, journalistikk/informasjon, ....

Derfor, folkens: Puss tennene morgen og kveld, vask hendene etter toalettbesøk, les Medieblikk hver uke!

13 september, 2009

En korrupt jævel

TV2s Fredrik Græsvik skriver om sin vei gjennom dekningen av French/Moland-saken i sin egen blogg. En vei som, skal vi tro Græsvik, ikke hadde vært mulig uten å levere ut hundedollarsedler i bestikkelser i hytt og vær.

Han skal ha for sin ærlighet. Pressen avslører med jevne mellomrom at han ikke alene om å utøve en helt annen yrkesetikk utenfor eget land enn her hjemme.

Smøring, bestikkelser og andre kreative men ulovlige midler regnes som helt nødvendige for å konkurrere på markedet i mange afrikanske land. Og Græsvik må vel følge de manglende regler og normer som gjelder?

Men det er ikke Græsvik sitt fokus. Hans poeng i blogginnlegget er at hele Kongo, og aller mest dommeren i saken mot de to nordmennene, er gjennomkorrupt.
Mannen som dømte Tjostolv Moland og Joshua French til døden er korrupt. Og han skammer seg ikke over det.
Græsvik velger å se på afrikaneren med norske øyne, og korrupsjonen knyttes naturlig nok til skam.

Et kjennetegn i mange korrupte samfunn er at offentlige tjenestemenn går på luselønn. Korrupsjonen er ofte nødvendig om familiers skal spise seg mette, unger skal få skolegang, syke få medisiner og legehjelp. Å trygge tilværelsen for familien er ikek skamfullt.

Græsvig er inne på det selv i blogg-innlegget. Månedslønna "kan ligge på mellom 30 og 40 dollar (ca 200 kroner)".

Til korrupsjon trengs både giver og mottaker. Men Græsvik velger å se bort bestikker-rollen i sin fordømmelse av korrupsjonen i Kongo. Hvem har lettest for å skjønne at korrupsjon er skammelig for oss nordmenn, en norsk journalist eller en kongolesisk tjenestemann?

Og, for hvem av de to er bestikkelsen i disse tilfellene mest nødvendig? (Det var flere andre norske journalister som dekket rettssaken, som ikke trengte å bestikke noen.)
Etterretningssjefen i Kisangani er en sleip jævel, og ønsket også å sko seg på den økende interessen for drapssaken mot de to nordmennene.
Skriver Græsvik. Og han skammer seg ikke over det.

10 september, 2009

En gladnyhet fra Kongo

NRK Beta forteller om hvordan et hyggelig samarbeid mellom reportere fra TV2, VGTV og NRK gjorde at opplesingen av dødsdommen mot French og Moland i Kisangani kunne streames direkte til TV og nett hjemme i Norge.

Jeg siterer:
Klokken 0950 gikk NRK, TV2 og VG live fra Kongo, og etter 4,5 timer med kontinuerlige streaming, kun med en restart av systemet og enkelte små brudd mot Norge, kunne tre glade gutter på tur smile godt.
To andre norske gutter på tur, som ikke smilte fullt så lurt etter domsavsigelsen, må visst ha gått glipp av gladnyheten som utspant seg rett foran øynene deres.

05 september, 2009

Hva politikerne egentlig er opptatt av

Mediene flommer over av dyptpløyende politiske analyser for tida. Vel, her er min:

Skal vi finne ut hva partlederne egentlig står for, må vi se på hva de sier til sine egne, ikke hva de flesker til med ut i de tusen hjem.

Landsmøtetaler til ymse partiledere er analysert. Jeg brukte Wordle, fant de mest brukte ordene i talene, og sitter først og fremst igjen med: ...MÅ!

Mest brukte ord i talen:
  • Jens Stoltenberg: MER og MÅ, etterfulgt av ÅR
  • Dagfinn Høybråten: KRF, etterfulgt av MÅ
  • Siv Jensen: MÅ og JO, ikke etterfulgt av noen spesielle ord.
  • Erna Solbergs: MÅ og HØYRE, etterfulgt av MER og REGJERINGEN
  • Kristin Halvorsen: NORGE og VERDEN, etterfulgt av MÅ
  • Liv Signe Navarsete: EI, etterfulgt av MÅ, FOLK og LANDET
  • Lars Sponheim: DERFOR, etterfulgt av VENSTRE
(Oppsiktsvekkende funn til nå: Sponheim er nesten velsignet fri for MÅ.)

Hvem må? Som regel de andre. Jeg fant ingen som var opptatt av å formidle hva de selv "MÅ", som folkets tjenere i verdens mest demokratiske demokrati.

Så hva er politikerne opptatt av:

Vi ringer inn de ordene i talene som gir hint om innholdet i politikken, og blir bildet slik: (ordboblene blir riktig store hvis du klikker på dem)
  • Liv Signe fra Senterpartiet er mest opptatt av folk og landet, ganske mye opptatt av Senterpartiet, noe opptatt av arbeidsplasser, skole og miljø ("grøn"). Litegrann opptatt av barn.
  • Lars fra Venstre er veldig opptatt av Venstre, noe opptatt av kunnskap og folk, litt opptatt av framtida, miljø og (små)bedrifter.
  • Dagfinn fra KrF er veldig opptatt av KrF, noe opptatt av folk, eldre og barn, litt opptatt av miljø, livet og Senterpartiet.
  • Kristin fra SV er veldig opptatt av SV og Norge, noe opptatt av verden, litt opptatt av folk, barn og Irak.
  • Erna fra Høyre er mest opptatt av Høyre, litt opptatt av skole, jobb, samfunnet og maktspredning, bittelitt opptatt av barn.
  • Jens fra Arbeiderpartiet er mest opptatt av velgerne og arbeid, litt opptatt av fellesskap og trygghet.
  • Siv fra Fremskrittspartiet er mest opptatt av penger og Norge, noe opptatt av Fremskrittpartiet og folk, og litt opptatt av eldreomsorgen.
Godt valg!

(Talene er funnet på partienes nettsteder og virksommeord.no)

01 september, 2009

Tungtveiende retorikk på TV

Kommunikasjons- og PR-rådgiver Kjell Terje Ringdal sier til Dagbladet Magasinet:
– Erna Solberg er så overvektig at mange ikke hører hva hun sier. Man tenker isteden: Kan hun ha kontroll når hun spiser seg så tjukk? Vekta skader troverdigheten, og det kan hun tape stemmer på.
Det morsomme her er anledningen Ringdal velger til å gi sitt eget etos ei skramme. Han lanserer boka si, «Kunsten å overbevise».

Jeg sjekka påstanden hans i kveld, og så Erna Solberg i TV-debatt.

Så tjukk var hun ikke. Jeg hørte hva hun sa. Hun sa blant annet at én av tre dropper ut av videregående skole. (Og det er feil: En NIFU-rapport viser at rundt 18-19 prosent dropper ut, men noen av disse fanges opp igjen. Kilde: DN)

Nok om Ernas etos, den er omtalt før. Poenget her er at jeg hørte hva hun sa. At Ringdal ikke overbeviser.

Det triste er at Ringdal likevel har mye rett i sin påstand. Og han har hatt det lenge.

I den føste valgdebatten som ble sendt på TV i USA duellerte Nixon og Kennedy. Året var 1960.

Det er blitt diskutert hvor mye TV-debatten betød for valgresultatet. Men poenget er dette:

Ifølge Jens E. Kjeldsens "Retorikk i vår tid", kåret radiolytterne Nixon til debattvinner.

TV-titterne, derimot, kunne se den unge, sjarmerende og solbrune – (selv på elendige svarthvitt-skjermer kunne man se det!) – Kennedy duellere verbalt mot den eldre Nixon, med for stor dress, anstrengende smil og høyst usedvanlig hårvekst. Øyenbrynene til Nixon gjorde ham styggmorsk.

TV-seerne mente Kennedy var debattvinner.

Formen er altså innholdet. Image is (almost?) everything.

Så hva er problemet med Ringdals utsagn?

I tillegg til at han tar person i stedet for sak, handler dette muligens om det retorikken kaller kairos, den retoriske situasjon. Skal du klare kunsten å overbevise, må budskapet komme til rett tid på rett sted.

Dagbladet Magasinet retter seg i stor grad mot moderne kvinner, og er kanskje ikke det rette stedet en arrogant mann vitser om kvinners vekt eller utseende.

Professor Frank Aarebrot sier til NRK:
- Det kunne fungert om pr-rådgiveren hadde sagt det på TV med glimt i øyet, men på trykk ser det stygt ut.
Forsøk på konklusjon: En tykk politiker egner seg ikke særlig på TV. Men en vits om grunnen til at denne politikeren ikke egner seg på TV, egner seg best på TV.