10 september, 2009

En gladnyhet fra Kongo

NRK Beta forteller om hvordan et hyggelig samarbeid mellom reportere fra TV2, VGTV og NRK gjorde at opplesingen av dødsdommen mot French og Moland i Kisangani kunne streames direkte til TV og nett hjemme i Norge.

Jeg siterer:
Klokken 0950 gikk NRK, TV2 og VG live fra Kongo, og etter 4,5 timer med kontinuerlige streaming, kun med en restart av systemet og enkelte små brudd mot Norge, kunne tre glade gutter på tur smile godt.
To andre norske gutter på tur, som ikke smilte fullt så lurt etter domsavsigelsen, må visst ha gått glipp av gladnyheten som utspant seg rett foran øynene deres.

3 kommentarer:

Marius A sa...

Heisann Ståle.

Ser at du som webredaktør og medielærer tydeligvis ikke klarer å skille mellom to litt viktige ting i denne saken.

Siden du jo, veldig oppskriftsmessigst for en medialærer har blogg, får du også svar her:

Det er viktig, og veldig påkrevd å klare å skille mellom følgende i denne saken:

a) Det å være fornøyd med å ha utført en jobb oppskriftsmessigst, gjort det beste ut av situasjonen slik at vi her hjemme kunne følge med direkte på domsavsigelsen i en alvorlig rettssak og attpå til sørget for å gjennomføre et samarbeid med kollegaer langt over det vanlige.

b) Alvoret det faktisk innebærer at to unge gutter sitter fengslet, og nå også dømt for drap i Kongo.

Jeg er usikker hvordan du som lærer formidler til dine elever hvordan det er å dra ut på en jobb som dette. Sjansen for at du har vært på noe som engang er i nærheten av dette er så mikroskopisk at den vel uansett blir veldig teoretisk for deg.

Jeg velger derfor å referer til Jørn Tveters (NRK) kommentar til artikkelen på NRKbeta, som faktisk forklarer hvordan journalistene og fotografene der nede jobbet med akkurat denne problemstillingen før de valgte å gjennomføre livesendingen(jeg antar at du ikke har lest den)

http://nrkbeta.no/2009/09/09/the-rumble-in-the-jungle/#comment-80634

Bare slik at det er klinkende klart for deg, og på ingen måte kan misforståes (Hvis man legger ondviljen til ser jeg at den kanskje KAN misforståes):

Fotografene og journalistene i artikkelen du referer til her er altså IKKE glade fordi Moland og French er dømt til døden, men for å ha gjennomført en prikkfri dag på jobben under svært krevende og vanskelige omgivelser. Tro det eller ei, men det er faktisk lov å være både glad og fornøyd med seg selv når man har gjennomført noe slikt, til tross for sakens alvorlige ramme. Det er dette som er fosøkt formidlet i saken på NRKbeta.

Enkelte ganger slår det oss at vi kanskje ikke når krystall klart nok ut til alle. Ei heller medialærere. Nå håper jeg iallefall alle misforståelser er ryddet av veien. :)

Mvh,

Marius Arnesen
NRKbeta

SMS sa...

Takk for interessant kommentar. Liten gnist kan tenne stor ild, særlig når stoffet er brennbart.

Er par presiseringer:

1) Jeg indikerer ikke at reporterne er glade for dødsdommen. Det er heller ikke mitt poeng.

2) Mitt poeng er å bidra med fokus på gledes-vinklingen i tekst, bilde og bildetekst.

Hvorfor dette fokuset?

Selvsagt skal reportere være glade for å gjøre en god jobb. Men om gleden skal publiseres i så umiddelbar nærhet i tid og rom til et åsted som betyr liv og død for noen av de involverte, er vi tydeligvis ikke enige om.

Jeg har, som journalist, vært på et knippe dramatiske åsted Jeg har, som reporterne i Kasangani, samtidig kjent både på alvoret i en situasjon og gleden over å gjøre en forhåpentligvis god jobb.

Men jeg kan ikke huske noe behov for å publisere denne gleden så tett opp til alvoret. Heller ikke la andre gjøre det.

Når du velger å publisere gleden såpass utilslørt tet opp til alvoret, må du nok finne deg i en aldri så liten etisk debatt, i alle fall i mitt klasserom.

Der skal vi nå diskutere om det er du eller jeg som ikke klarer å skille mellom A og B i kommentaren din.

Til slutt: Proporsjonene mellom hendelsene (dødsdommen og noe så uviktig som å få dødsdommen direktesendt), og ikke minst "gutta på tur"-metaforen du ga oss, var en alt for god invitasjon til satire til at jeg klart å dy meg.

Og med det viser også jeg glede over å nå fram med mitt budskap, i stundens alvor.

Anonym sa...

Hei Ståle

Som en av de angivelig "glade gutter på tur" vil jeg også kommentere bloggen din. Jeg har gjort det klart på NRK-Beta siden også, at dette ikke var noe oppdrag som ble utført i en gledesrus. Vi var alle preget av det avoret som lå rundt saken, og vi sikk alle anledning til å komme de to fengslede nordmennene noe innpå livet.

Oppdraget vårt var å formidle saken hjem til Norge. Det ble gjort etter beste evne, og direktestreamingen var et forsøk på å gi nordmenn flest et godt blikk på dramaet som utspant seg i rettsalen i Kisangani.

Jeg forstår at du reagerer på enkelte formuleringer i artiklen som går på oss "gutta på tur" Og jeg kan være med på at historien om "arbeidet bak" kommer før sjokket over to dødsdommer har lagt seg.

Men jeg føler meg absolutt ikke skyldig i å være en del av en cowboy-gjeng på tur, løsrevet fra alt alvor rundt saken. Ser du på NRK's dekning, så ser du at vi har prøvd å formidle rammen rundt de to nordmennenes fortvilte situasjon. Bl.a. ved å prøve å sette saken inn i rammen som Kisanganis blodige og vonde historie utgjør.

Vi har ikke lykkes i alt vi ville få fram. Ikke minst pga veldig vanskelige og høyst uvanlige arbeidsforhold for den norske pressen. Vi skulle ikke bevege oss mye ut fra hotellet og rettsalen føør de lokale sikkerhetsmyndigheter var på plass. Offentlighetsloven var nok heller ikke implementert i den lokale forvaltningen. Dermed har du nok ammunisjon å ta av når du skriver dine retoriske blogartikler med etikk som kledelig "tag"

Og det er viktig det! Jeg håper virkelig du bringer dette inn i klasserommet ditt når du underviser medie-elevene dine. Men prøv å husk på at i Oriental-provisnen i Østre Kongo, møter man en virkelighet som ikke er beskrevet i noen lærebøker i Norge. Og at man kan føle en sterk grad av lettelse og glede etter å ha levert et vellyket resultat en dag, de fleste dager satt man nemlig igjen med følelsen av å ikke ha greid det man har satt seg fore!

Jørn Tveter, Fotograf, NRK