26 september, 2009

Tid for framovermeldinger

Sigmund Lieberg er en bra kar. Vi skal gi framovermeldinger, ikke tilbakemeldinger, sa han før ferien kom og læreren gikk i sommerdvale.

Så kom høsten, og dvalen hadde ikke vært lang nok. Jeg husket noe.

Framovermeldinger motiverer mer. Vurdering skal være en del av undervisningen. Eleven skal lære å vurdere seg selv.

Og jeg husket mine mange grundige skriftlige tilbakemeldinger gjennom seks sju år, skapt gjennom nitidige vurderinger av levenes produksjoner og refleksjoner. De hadde til nå ikke virket nevneverdig motiverende. Hverken på elevene eller på meg selv. Kun fungert som er solid dokumentasjon på at vurdering var gjort.

Her er framovermeldingen til meg selv: Har så smått prøvd noe nytt på MK VG3, som ser ut til å fungere bra:
  • Jeg tar en kjappere vurdering av innleveringen på egen hånd.
  • Jeg vurderer så elevens innlevering og muntlige elelr skriftlige refleksjon sammen med eleven: Jeg spør først: Hva tenker du om det du har fått vist av kompetanse i dette arbeidet? Eleven deler tanker, erfaringer, jeg supplerer,og forsøker å holde (pense over) forkus på relasjonen til de relevante læreplanmålene.
  • Jeg spør hva vi sammen skal gi som framover-melding, noe eleven ønsker å minne seg selv på når neste medieprodukt skal formes. Vi formulerer 3-5 setninger mens vi sitter der. Jeg hiver eventuelt på en egen oppfordring fra meg selv til eleven. En elev og jeg formet denne framovermeldingen på grunnlag av arbeid med en radioannonse:
  • Hvis vi gir karakter på oppgaven, spør jeg til slutt: Basert på det du har gjort og denne samtalen, hva ville du gitt deg selv i karakter? Som regel blir det ganske likt tallene jeg eventuelt har på blokka. Hvis ikke, får vi en anledning til å realitetsorientere en av oss.
Hva jeg tror jeg har oppdaget:
  • Elevene liker denne vurderingsmåten godt. De liker å få en fagprat og de liker å få både muntlig og skriftlig vurdering. Alstå : Motivasjonen er merkbar.
  • Elevene er som regel kompetente i å trekke fornuftige og passende mengde erfaringer ut av sine prestasjoner. Jeg har fått en anledning til å oppdage når det er nok for eleven.
  • Elevene er som regel kompetente i å sette prioriteringslista over hva som er viktig å snakke om i en slik vurderingssituasjon. Har også opplevd mer enn en gang at eleven kommer med momenter om sin egen produksjon, studieteknikk e.l., som jeg ikke hadde tenkt på, og som eleven aldri hadde fått satt ord på og fåt anerkjennelse for uten denne situasjonen.
  • Jeg lærer noe selv, om å vurdere, om eleven, om meg selv.
  • Elevene spør ikke så mye etter karakteren, som de gjorde før. De spør etter samtalen. "Når er det min tur?"
  • Elevene er dyktige i å sette karakterer. Har ikke opplevd noen tippe 2 når de får 4, eller omvendt. De aller fleste mener de fortjener omtrent det vi lærere har tenkt å gi dem. Det har hendt at en karakter endres til elevens fordel etter en slik samtale, fordi jeg forstår eleven bedre gjennom felles vurdering enn om jeg sitter hjemme og vurdrer aleine. (Noen, særlig jenter, trekker fra en karakter for når de setter egen kanaa)
  • Vurderingen blir læring. Også læring om å læring.
  • Jeg får bedre kontakt med elevene mine, og omvendt!
  • Jeg sikrer meg at eleven får med seg vurderingen. Ikke bare at jeg leverer den fra meg.
  • Jeg får anleding til å gi flere begrunnede positive tilbakemedlinger også til elever som får lav karakter. For også disse elevene vet nesten alltid at de ikke har gjort det så bra, mange vet hva de kan gjøre bedre, noen har konkrete forslag til hva som skal til. Og da kan vi konsentere oss om det, mer enn om det som var. De får god tilbakemelding på innsikten de har, og vi prater om hva vi skal gjøre annerledes neste gang.
  • Jeg sparer masse tid!
Et viktig moment her: Denne formen for vurderingssamtale forutsetter et analogt møte mellom eleven og meg.

Det er mulig dette er selvvsagt for mange kolleger, men jeg har altså gjort denne oppdagelsen først nå. Det er et tankekors at jeg ikke har tenkt slik tidligere. Hvofor lærte jeg ingenting om dette på PPU?

Mottar gjerne andres (lærere og elever) erfaringer og råd videre. Hvordan skape vurderingssituasjonr som skaper motivasjon og læring?

2 kommentarer:

Leif sa...

Jeg er enig med deg i at det kan se ut som om rettinga vår har hatt en hovedfunksjon - å dokumentere (og for å legge til) begrunne en karakter. Men jeg kan ikke tror jeg - legge opp til mange individuelle ("analoge") samtaler - og det gjelder mange lærere. Det er for mange karakterer og for mange klasser. Det som imidlertid er interessant og kanskje nyttig er å være tydeligere på kvalitetskriterier i forkant, og ikke - som jeg ofte har gjort, kommet med dem i etterkant.
"For at du skal få 5 eller 6 må du....."

SMS sa...

Jepp, og det er ofte fryktelig vansleig å definere akkurat hva som gir 5 eller 6 i fag som medieproduksjon. For det er summen av mange faktorer i og rundt en produksjon og egenvurdring som spiller inn. (I matematikk er det vel noe enklere?)