16 september, 2010

Ytringsfrihet og valpedressur

Faksimile fra nrk.no, pressekonf. på Sola
Prinsesse Märthas pressekonferanse på Sola ble en syltynn forestilling om ytringsfrihet og en sterk demonstrasjon i dressur av journalister.

Journalistene var der på vegne av meg. Og deg. Det er derfor vi har journalister, alle avisene, pressestøtte og hele pakka. Men samfunnets vaktbikkjer sto igjen som et logrende valpekull.

OM RELEGION...
Dama som innehar bronseplassen i arverekkefølgen til den norske tronen forteller at hun like gjerne snakker med døde som med engler (last ned artikkel som pdf), og forfekter verdier som at ingen har felles sannheter, vi har alle vår egen sannhet som ingen andre kan si er feil. (Se pressekonfarensen på nrk.no).

Tydeligere signaler på postmodernistisk nyreligiøs lapskaus skal du lete lenge etter, selv på de mest utleverende alternativmesser.

Mer enn én religionsforsker har vært på banen den siste uka og hengt bjella på engelen.

...OG YTRINGSFRIHET 
Det såkalt overntaturlige, overtro og religiøsitet har vi vært opptatt av siden mennesket ble til, hvordan det nå skjedde. Under opplysningstida vokste offentligheten fram nettopp i protest mot kirka og geistlighetens eneveldige definisjonsmakt. 

Verdiene om ytringsfrihet her i distriktet ble for alvor utmeisla i forbindelse med den franske revolusjon i 1784, og satte sine – til nå – evige spor i Norges Grunnlov 25 år seinere.

"Ytringsfrihet skal (da het det "bør") finne sted."

I år 2010 etter han-du-vet er åpne, kritiske spørsmål omkring tro, tvil, liv og død blitt helt naturlige i den sfæren av religionsfriheten og ytringsfrheten vi lever i her på berget.

Derfor kunne prinsessen i Aftenbladet 6. september ytre seg om at det er like lett å snakke med døde som med engler, uten å risikrere forfølgelse og fengsling.

Og nettopp ytringsfriheten var prinsessens anslag i pressekonferansen. Hun var glad for å leve i et samfunn der vi kan ytre oss fritt og tro på det vi vil. 

OM PRINSESSENS FORHOLD TIL YTRINGSFRIHET
Men kritiske spørsmål omkring sin tro, eventuelt atferd, eventuelt omgangskrets, eventuelt hobby, eventuelt kommersielle virksomhet, ville hun ikke høre snakk om, og langt mindre svare på.


Så langt strakte prinsessen glede over Norges ytrings- og religionsfrihet seg. Idealene hun startet med, visnet hen gjennom pressekonferansen og falt steindøde til jorda da hun stengte døra igjen for flere spørsmål, før hun smelte til med den planlagte finalen:

– Hvem av dere journalister har lest boka mi som opptakt til denne pressekonferansen?

Ingen innsigelser fra offentlighetens representanter fulgte. Tre mikrofonstativ rakte til og med lydig opp hånda, så den nyreligiøse kunne harselere med at noen faktisk hadde lest den.

Dersom ledende maktpersoner skal få definere hva som er det eneste riktige kildemateriale for en offentlig debatt om engler og kommunikasjon med døde, vitner det om liten respekt for både ytringsfrihet eller religionsfrihet. 

OM VELLYKKET DRESSUR
Kongehuset har noen ganger benyttet seg av anledningen til å snakke direkte til kobbel av pressefolk og fotografer under pressekonferanser. De har minnet dem om folkeskikk, kildekritikk og privatlivets fred. Det har som oftest vært betimelig.

Når Märtha gjør det samme i forbindelse med offentlighetens interesse for hennes kommersielle virksomhet, atferd, religiøsitet og så videre, framstår det som et billig retorisk triks. Patetisk er ordet når troverdigheten er borte og budskapet tynt.

Journalistene må tenke over om de er som mobbere i skolegården, mente Märtha.

For det første brøt dama her med sitt eget krav om hva pressekonferansen skulle handle om (altså engler). For det andre insinuerer hun at det er mobbing når flere av offentlighetens representanter samler seg og stiller kritiske spørsmål ved den noe kontroversielle virksomheten til en av landets mest fremtredende forbilder.

Hun går langt i å antyde at det er mobbing når ytringsfriheten blir ubehagelig og når den praktiseres av de som har i oppdrag av samfunnet å sette kritisk lys på makta.

Merkelig var det da at våre vaktbikkjer ikke sa et knyst. Ikke én protesterte. Ikke én takla prinsessens finte.

For en gangs skyld kunne journalistene med frimodighet ha gått lenger, de kunne protestert, kunne ha presset henne på hva mobbing er, hva ytringsfrihet innebærer. 

De kunne i det minste latt spørsmålene henge igjen i lufta som skytsengler for den frie debatt som hun tok kvelertak på.

Men det ble stille. Englene ble værende i skjul. Ingen gjenopptok kontakten med den døde debatten. 

Og Märtha var ikke alene i rommet om å miste troverdighet.